Resymé 26.11.2025

Det var sterkt og vondt å høre om skjebnen til kvinner som på 30-40-50- og langt innpå 60-tallet, kom i "uløkka" som det het. Mange ble sendt bort for å føde i dølgsmål for så å gi fra seg barnet sitt. Det var flere jordmødre på den tiden som tok i mot enslige gravide kvinner. Et av de mest sentrale stedene hvor kvinner kunne dra, vel å merke dersom de kunne betale for seg, var til Mysen. Der hadde jordmor Magnhild Lunder en fødestue i tilknytning til sitt eget hjem. I løpet av årene 1931-1957 tok hun imot flere hundre enslige gravide kvinner. De kom fra hele landet i god tid før de skulle føde Lunder sørget for at kvinnene ble plassert rundt om på gårdene i bygda, hvor de fikk arbeide inntil fødselen nærmet seg. Betalingen var kun kost og losji, samt ofte harde og uverdige forhold. Mange ble grovt utnyttet. Da fødselen nærmet seg, ble de innkvartert hos jordmor Lunder, hvor fødselen fant sted. Mødrene fikk ikke se ansiktet på sitt nyfødte barn, men fikk noen ganger holde det en liten stund i armene sine like etter fødselen, før barnet ble brakt til sine adopsjonsforeldre. Magnhild Lunder hadde bestilling på mange barn og tjente gode penger på sitt foretak. Spesielt etter krigen stod par i kø for å få adoptere barn, dog ikke tyskerbarn, de var ikke populære. Det var selvsagt bare gifte par som kunne få adoptere.

I tillegg til fødestuen på Mysen var Meyer inne på flere sentrale punkter i norsk adopsjonshistorie som blant annet;

• De Castbergske barnelover som ble vedtatt i 1915 og som banet vei for likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap.

• Før siste krig, var det mindre stigmatiserende å få barn utenfor ekteskap, særlig blant arbeiderklassen, enn det var etter 1940 og fremover.

• Mange av de bortadopterte barna fikk det godt, men mange hadde en traumatisk oppvekst. Ca. 60% fikk problemer som voksne. Noen følte at de manglet "den genetiske linken". Det var som et " hull i sjelen" å bli forlatt av sin mor.

Arbeidet med å skrive boken Mødre uten barn, hadde, ifølge Meyer, vært en vanskelig prosess. Lite kildemateriale var tilgjengelig. Temaet, adopsjon av uekte barn, har vært så skambelagt, at svært få orket å snakke om hva de hadde opplevd. Han besøkte også flere av gårdene som hadde tatt imot kvinner, men også der ble han stort sett møtt med taushet. Kirkebøker ble saumfart og likeså magasinene Urd og Alle Kvinner. I disse magasinene var det ofte annonser om par som ønsket å adoptere et barn. Da boken kom ut i 2007, fikk den stor oppmerksomhet. Stortingsrepresentant Odd Einar Dørum henviste til boken da han på Stortinget tok til orde for at adopterte barn som hadde fått barndommen sin ødelagt, skulle få billighetserstatning. Boken banet også vei for at den ideelle organisasjonen Adopterte ble stiftet.

En viktig bok med et tema som ikke må glemmes.

De som vokste opp etter 1970-tallet, kan vel nesten ikke forestille seg hvor vanskelig og skambelagt det kunne være for en ugift kvinne å bli gravid for 70-60 år siden. Dagens situasjon er så diametralt forskjellig. Nå kan man velge det meste, også hva gjelder å få et barn eller ikke. Selvbestemt abort har vi hatt siden 1979, å føde uten å være gift er helt akseptabelt, fryse ned egg for å føde senere er en valgmulighet, å være enslig mor eller som enslig få lov til å adoptere et barn, er også helt legitimt.